Miljøtilstand

Enaresjøens tilstand

Enaresjøen ligger ovenfor utslippskildene både i forhold til strømninger og dominerende vinder.

Sjøen er et stort og karrig innsjøbasseng som reguleres, og regulering av vannstanden påvirker Enaresjøens tilstand merkbart. Ulempene for faunaen i strandsonen forårsaket av regulering er redusert, fordi reguleringspraksisen som er fulgt på 2000-tallet er mer fordelaktig for vannmiljøet i innsjøen. De klareste positive virkningene av det vises ved at de høyeste vannstandene er redusert. Også med tanke på rekreasjonsbruk har vannstanden oftere enn før vært på et passende nivå. Positive endringer har skjedd med fiskebestandene. Varmere klima har ført til endringer i de hydrologiske forholdene i Enaresjøen. Middeltemperaturer om sommeren i overflatevann og vannsøyle har økt i hele observasjonsperioden 1960-2009 og i det første tiåret på 2000-tallet.

Vannkvalitet

Vannkvaliteten i Enaresjøen er for det meste svært god. Det er ikke observert klare tegn på eutrofiering. Svak eutrofiering synlig i sedimenter sedimenter

Sediment

I forbindelse med vannundersøkelser betyr sedimenter avleirede løsmasser som er transportert og avsatt på bunnen av vassdrag. Det er vanligst at sedimenter dannes på hav-, innsjø- og elvebunn.

Ved å analysere sedimentlag kan man få informasjon om utslipp i vassdrag og variasjonene i disse over et lengre tidsrom. Sedimentundersøkelser brukes for eksempel for å utredre endringer i tilstanden til vassdrag samt klimautviklingen til ulike tider.

og økt mengde av enkelte planteplanktonarter i de seneste tiårene kan følge av uvanlig varme somre. Sommeren 2013 var et eksempel på dette. Det kan ses små lokale forskjeller i variasjon i vannkvalitet, som hovedsakelig skyldes organisk humusmateriale med bundne næringssalter som elvene fører med seg.

Over 70 % av nitrogen og fosfor føres til innsjøen ved naturlig avrenning. Luftbåret nedfall av industriutslipp fører med seg 20-25 % av næringssaltene. Utslipp fra diffuse kilder og punktutslipp som følge av menneskelig aktivitet står for de siste 5 % av belastningen. Den har liten betydning i forhold til innsjøens størrelse og påvirker vannkvaliteten bare lokalt.

Vannet er klart, med lite humus. Forsuringsutviklingen på 1980-tallet så truende ut, men har nå stanset, og i den siste tiden er det til og med observert små tegn på gjenoppretting av bufferevnen. Vannet i innsjøen kan drikkes, bortsett fra i områder som ligger nær tettsteder.

Plante- og dyreplankton

Basert på mengden av planteplankton kan Enaresjøen defineres som oligotrof, og i de nordlige delene svært oligotrof. I innsjøens sørlige deler er det nesten 50 % mer planteplankton enn i nord. Dette korrelerer med varierende fosforinnhold i ulike deler av innsjøen. Forskjellene er ikke så synlige i sammensetningen av arter, men i mengden av dem. Tilstanden i Enaresjøen er svært god med hensyn til planteplankton.

Planteplanktonartene er små, slik typisk er for næringsfattige innsjøer, og mangfoldet av gullalger er stort. De største algegruppene er gullalger, svelgflagellater, kiselalger og dinoflagellater. Blågrønnalgesamfunnet består typisk for næringsfattige innsjøer nesten bare av arter med små celler som former små samfunn.

Dyreplanktonartene i Enaresjøen utgjøres av arter som typisk foretrekker kjølig og rent vann. Artsmangfoldet er størst hos hjuldyr og vannlopper. I tillegg til disse finnes det urdyr og hoppekreps. Selv om det er flest arter av hjuldyr, er deres andel av biomassen likevel lav, på grunn av at arten er så liten av størrelse.

Sammenliknet med andre innsjøer i Nord-Finland er gjennomsnittlig dyreplanktonbiomasse bemerkelsesverdig lav. Dette skyldes innsjøens karrighet og den korte isfrie perioden. Særlig er mengden av vannlopper forholdsvis liten. I likhet med planteplankton er det mer dyreplankton i de mer frodige sørlige delene av innsjøen enn i nord. Mengdene av den øker også når man beveger seg fra åpent vann til beskyttede viker. Den totale biomassen og forholdet mellom artenes størrelse varierer litt fra år til år.

Variasjoner i fiskebestander, særlig i lagesild, kan ha påvirket mengdene av dyreplankton over flere årtier. Populasjonene av planktonspisende fisk er størst i områder med stor vannloppebestand.

Makrofytter

Makrofytter er planter som lever helt eller delvis i vann. Regulering av vannstand fører til størst press på den naturlige vannvegetasjonen i Enaresjøen, fordi næringsbelastningen fra menneskelig aktivitet antas å være ubetydelig. Dette vises også på vannplanteartene. En stor del av de observerte plantene er følsomme for eutrofiering og ville dermed ikke blitt observert hvis Enaresjøen hadde vært tilgrodd på grunn av næringsbelastning. Vannstandsregulering påvirker makrofyttene bare lite, og vegetasjonen har tilpasset seg bra til reguleringen. Den økologiske tilstanden til vannvegetasjonen i Enaresjøen er derfor anslått å være svært god. Regulering av Enaresjøen har likevel ført til noen endringer. For eksempel er utbredelsesområdet for planter avhengige av vårflom mindre enn i uregulerte innsjøer.

Bunndyr

Bunnfaunaen i Enaresjøen er undersøkt siden 1960-tallet. Allerede da observerte man klart færre bunndyr ved strendene i Enaresjøen enn i de nærliggende uregulerte innsjøene Muddus- og Nitsijärvi. Også arter følsomme for regulering som mangler i Enaresjøen ble observert i disse innsjøene. Bunnfaunaen i strandsonen i Enaresjøen påvirkes fortsatt i noen grad av reguleringen til tross for nye reguleringsanvisninger som har vært i bruk siden tidlig på 2000-tallet. Unntak observert i faunaen ved strendene i Enaresjøen ligner reguleringspåvirkninger observert ved andre regulerte innsjøer.

Tilstanden til bunnfaunaen ble målt på grunnlag av fem variabler: sammensetningen av organismer, mengdeforhold, viktige taksonomiske grupper, forholdet mellom endringssensitive og ikke-endringssensitive taksoner og mangfold. Tilstanden til bunnfaunaen på steinstrendene ved Enaresjøen er på grunnlag av de siste tre observasjonsårene (2003, 2008, 2012) blitt klassifisert som god når det gjelder bunndyr. Tilstanden til strender med myk bunn er tilsvarende moderat i samme observasjonsperiode. Den gjennomsnittlige tilstanden er god.

Fiskebestand og utsetting av fisk

Det er ti opprinnelige fiskearter i Enaresjøen: abbor, gjedde, lake, ørekyte, trepigget stingsild, nipigget stingsild, ørret, røye, harr og sik i ulike former. Utviklingen av fiskebestander og fangst gikk oppover for mange indikatorer i begynnelsen av 2000-tallet.

I tillegg finnes det lagesild, canadarøye og innsjølaks som settefisk. Lagesild fra Kemielv vassdragsområde er satt ut i vannene ovenfor Enaresjøen på 1950- og 60-tallet. Den har spredt seg derfra til Enaresjøen og etablert en bestand som reproduserer seg naturlig og til tider også ganske sterkt. Lagesildbestanden vokste raskt i begynnelsen av 1980-tallet og falt drastisk et tiår senere. Siden har bestanden blitt større igjen. Innsjølaks fra Vuoksi vassdragsområde ble satt ut i Enaresjøen første gang i 1971. Fiskeutsetting i hele vassdragsområdet opphørte i 2001. Ifølge senere studier har innsjølaksen reprodusert seg i liten grad i Ivaloelva, som renner ut i Enaresjøen. Canadarøye fra Lake Superior i Nord-Amerika ble satt ut i Enaresjøen i en 40-årsperiode fra 1972, men på grunn av blant annet nasjonal strategi mot fremmede arter opphørte utsettingen i 2012. Det er inntil videre ikke observert reproduksjon av canadarøye i området. Situasjonen for begge arter overvåkes regelmessig med prøvetaking og studier.

Konsesjonspålagt utsetting har foregått siden 1976 for å oppveie ulempene reguleringen påfører de lokale fiskebestandene. Konsesjonspålagt utsetting foregår i Enaresjøen og i konsesjonsområder i sidevassdragene. Ifølge konsesjonen skal det settes ut sik, ørret eller innsjølaks som yngel, samt røye eller canadarøye. I sidevassdragene settes det ut yngel av innsjøørret eller elvesik. I praksis blir det satt ut bunnsikbestand fra Ivaloelva både i sidevassdragene og innsjøen. Tidvis, nesten bare på 1990-tallet, er det satt ut mer fiskeyngel i Enaresjøen enn det som har vært fornuftig med hensyn til innsjøens karrighet. Mengden både av utsatt sik og ørret er i den senere tid redusert i overensstemmelse med prinsippene for bærekraftig forvaltning. Det ventes ikke store endringer i utsetting av de nevnte artene på 2010-tallet etter at utsetting av canadarøye opphørte i 2012.

Sammendragsrapporten ”Inarijärven tilan kehittyminen vuosina 1960–2009” (Utviklingen av Enaresjøens tilstand 1960-2009), utgitt i 2013, gir et omfattende innblikk i utviklingen av innsjøens tilstand i perioden 1960–2009.

Bilder: Pekka Räinä, Lapin ELY